Tirsdag 21.juni 2011 måtte jeg gjennom det aller verste en hundeeier må oppleve før eller siden, nemlig å ta et siste farvel med sin trofaste og høyt elskede hund!
Etter å ha vært hos mamma/mommo helga i forveien, med påfølgende opphold i kennel mens vi tobente var og hygget oss i Tusenfryd lørdag 18., så hadde jeg en sterk følelse av at dette nok ble siste gang Chanko var hos mamma og Per i Stabekk…
Søndag kveld ved sengetid sa jeg til Frode at Chanko bør få slippe nå, noe han selvfølgelig ikke var uenig i, men som han alltid har sagt, at dette måtte jeg bestemme. Mandag ringte han veterinæren med forespørsel om at vi kunne få avslutte alt her hjemme. Med nød og neppe sa han ja til dette, da det ikke er vanlig ”praksis”. Avtalen videre var at Frode skulle ringe igjen tirsdag etter klokka 10.00 for da visste han litt mer. Mandag ettermiddag i 18.tida reiste vi til Ranten – hvor også Sarina ligger - med krafse, spett og spade. Vi skulle forberede graven til Chanko. Dyrene ble igjen hjemme. Det var en totalt surrealistisk opplevelse – å grave et hull i bakken som min kjære hund skulle legges i dagen etter. Hallo, Chanko var jo tross alt fortsatt i live! Frode gjorde all jobben selv. Det var tung jord, nesten som leire, vått og i tillegg mange relativt store steiner som skulle løftes ut. Jeg var mest håndlanger og hentet myggmelk og tørket svetten hans. Det hadde akkurat sluttet å regne og sola skinte mellom trærne og rett på graven. En symbolsk opplevelse. På veg hjemover den kvelden fant jeg en stein som skulle stå på graven hans.
Mandag kveld gråt jeg meg i søvn. Visste at dette var siste natten med Chanko på soverommet, der han hadde sovet de siste 7 åra – minst.
Tirsdag morgen etter at Frode og Gift var reist på sine daglige gjøremål, så løftet jeg Chanko opp i dobbelsenga vår. Der lå jeg og pratet til ham og gråt – boret nesa mi lang inn i hundepelsen - og ikke vet jeg om hva han tenkte eller forstod av alle mine ord, men dette var nå min måte å bearbeide en stor sorg som var i anmarsj. Senere på formiddagen lekte han litt med ballen – eller rettere, lå og suttet på ballen - og fikk ha ”Donkeyboy” så lenge han ville – en jamrende, men akk så sjarmerende eselbamse som bare har vært hans og som han alltid har passet godt på. Jeg børstet Chanko og gjorde ham fin. Gudene må vite hvorfor? Dagen før hadde jeg renset ørene hans. Mente bare han skulle være anstendig og pen, og kanskje han i tillegg ville føle seg litt bedre?
Frode ringe meg i 12.tida, og sa at han var på veg hjem fra arbeid. Han hadde avtalt med veterinæren. Kvalmen steg i meg, skjelvinger og en diger klump i magen kom plutselig veltende over meg!
Heldigvis fikk vi tre et par timer sammen, før veterinæren ringte og sa at han var på veg. Jeg kjente at det knøt seg i brystet da Frode forklarte ham veien. Nå skulle det skje. Chankos liv var ved veis ende..
Da veterinæren kom ca kvart på tre møtte Chanko ham i døra med et par bjeff og logring. Som sedvanlig var dette måten Chanko møtte folk på, alle var hjertelig velkommen her! Mozart og Myer stod ute i bånd. Ville ikke ha dem i veien her når dette skulle skje.
Jeg fikk lagt Chanko ned på sengen sin – som han har hatt siden ungdommen sin da vi bodde i Kongsberg - og jeg strøk, kysset og koset med snuten hans. De salte tårene dryppet ned på ham. Øyene hans var like vakre og snille som alltid. Herregud!
Veterinæren gav likeglad-sprøyta i låret på ham. Mens denne begynte å virke måtte han lete etter blodåra noe som viste seg å være svært vanskelig. Det kom litt oppkast fra Chanko, men det var vi forberedt på, så Frode skyndte seg å legge kluten under ham. Etter litt klipping av pels på forfoten og litt pumping av labben, så fant han en god åre. Da sprøyta med gift begynte å sive inn i årene på Chanko klarte jeg rett og slett ikke mer. Jeg strigråt, sa til Chanko at jeg elsket ham og at han nå skulle få slippe all verdens ubehag! Jeg lå med øre inntil snuten hans og fikk med meg hans siste åndedrag, og da veterinæren sa at nå var det ikke noe puls igjen og hjertet hadde stoppet, da knakk jeg sammen. Totalt! Min beste, beste, beste venn gjennom 11 år – mors nydeligste engel – hadde flydd av sted! De vakre blanke, mørke brune og verdens klokeste øynene hadde nå sluknet.
Ikke fikk jeg takket veterinæren, men Frode fulgte ham ut. Dørene stod åpne ut, og jeg er helt sikker på at hele Nes hørte meg hyle. Jeg vrælte som en unge! Egentlig rart jeg ikke ble hentet av menn i hvite frakker. Jeg fikk brekningsreflekser og holdt på å kaste opp midt på stuegulvet. Gullet til mor lå bare der – helt urørlig! Borte! Skulle aldri mer reise seg igjen – logre- leke – tigge etter mat – kysse meg – trøste meg når jeg var lei – se på meg med verdens vakreste og pene øyne! Aldri mer…
Jeg er svært takknemlig for at han fikk sovne inn hjemme, og at han dermed slapp å bli fraktet til veterinæren som det siste han husket. Det var sånn sett en god måte å gjøre det på – tross alt.
Noen minutter over 15.00 tirdag 21.juni 2011 sovnet han inn – trygt og godt i mors armer – hjemme i stua. En epoke i mitt liv er over…
Chanko ble gravlagt om ettermiddag ca ved 17.00 tida. Myer og Mozart fikk være med på seremonien, og av disse to var det nok Myer som det var mest reaksjon fra. Da Chanko ble lagt ned i hullet – fortsatt i sengen sin – så ville Myer etter for å sjekke. Vi måtte stoppe Myer fra å hoppe ned til Chanko. Ikke vet jeg hva dyrene tenker, men at de fornemmer ”noe”, ja det er sikkert. I graven fikk Chanko med seg sin røde pipeball med smilefjes som ikke pep lenger, snarere en slags vislelyd -i tillegg en velbrukt treningsmanual i plast med innskriften ”250kg” (pipen i den døde for mange år siden og den var neste delt i to), samt Donkeyboy – eselet sitt. Han skulle i hvert fall ikke ha det kjedelig dit han reiste.
Steinen hans ble gravert med dremel og jeg plukket en liten bukett med blomster til ham og Sarina. Ja også hennes grav måtte jo pyntes på en dag hvor de to skulle gjenforenes.
Sov søtt, min venn! Vi ses igjen en dag – da skal vi atter leke og kaste oss i lyngen sammen.
-Tonje-
Må bare fortelle dette; onsdag tok jeg meg en pause på trappa under plenklippingen før regnet kom, og da jeg satt på trappa og drakk vann og spiste en banan tittet jeg på mobilen min – helt tilfeldig – og så at klokka var 15.05 - Chankos dødstidspunkt ett døgn tidligere. Det ble en vemodig pause i klippingen…
Og tirsdag 28.6 – nøyaktig 1 uke etter – tok jeg på meg de samme klærne som forrige tirsdag…
Oi... dette var sterke saker. Tårene rant når jeg leste... Husker hvordan det er når "den dagen kommer", huff, og gruer meg til neste gang.
SvarSlettDu er sterk som klarer å skrive dette :-)
Chanko må ha hatt et fantastisk godt liv hos dere og da er dette det beste vi kan gjøre for dem på slutten, uansett hvor vondt det er, for oss.
Må nok innrømme at skrivingen er litt "terapi" for meg. Sikkert ikke like interessant å lese for alle, men på en eller annen måte er det godt å få det ut. Uff, ja dette er definitivt ulempen med å ha hund (eller andre kjæledyr). Man vet at den dagen kommer..., men vi klarer aldri å være forberedt likevel.
SvarSlett