FUNN!!

Søndag 21. september hadde jeg egentlig bare tenkt å bruke til å slappe rimelig av. Etter å ha feiret svigermors 60 årsdag kvelden før, så kjentes kroppen litt i ubalanse. Men så får Frode telefon kl 15.20 fra Hege, vår operative leder. Det er leiteaksjon etter en 3 år gammel jente som var kommet bort fra foreldrene sine i fjellet. 3 år, bare!!????? Jeg tror kanskje aldri før jeg har vært så raskt klar for aksjon noen gang. Festen dagen før, en mave som slår litt knute på seg, og lengselen etter et deilig varmt bad...Alt var slettet fra hukommelsen. Nå skulle vi bare ut!!!!

Vi ankom oppmøtested ca 16.30. Da var det kun Frode og meg, samt 4-5 fra Røde Kors der. Noe opprettet KO var det ikke, og ønsket til Frode var at det ble opprettet et KO så snart som mulig. Hege (OL) var allerede på veg oppover fra Kongsberg, og flere hundeførere var varslet og på veg til Gulsvik/Hallingporten. Frode tok kontakt med SeaKing helikopteret som vi plutselig hørte nede i dalen, og vi ble da enige over samband at dem bare skulle ta et "sveip" over området, deretter komme tilbake for å hente oss. Som sagt, så gjort. Der ute i terrenget møtte vi mor til jenta (Heidi), og hun kunne vise oss stedet, ca, hvor Mia (3 1/2 år gammel) plutselig hadde blitt borte. Vi startet så vidt opp litt søk i nærheten i 5 minutter, deretter ble Frode og jeg enige om at vi venter på resten av hundeførerne som nå var på veg opp med helikopteret. Selv om det gikk noe tid bort her, så er det svært viktig at vi hundeførere fordeler området oss i mellom. Frode og Geir Smedsgård tok for seg inndeling av teiger med litt assistanse av Vidar Grøndalen. Dette fungerte kjempefint. Jeg fikk med meg en ung mann fra Røde Kors på Flå. Han hadde dessverre ikke kart, og med en "sparsommelig" kunnskap om GPS, fant jeg ut etterhvert at kanskje legge inn rute på GPS`en, dvs ramme inn området vi skulle søke, og på den måten er det lettere å se om man er innenfor sin teig/søksområde. Etter å ha gått ca 3/4 time, traff jeg på Frode/Sarina, som da var i min naboteig. Jeg måtte bare rådføre meg med han i forhold til om jeg var mye over i hans teig. Det var jeg ikke. Vi gikk omtrent på grensen. Og en liten overlapping er heller ikke dumt. Mens vi stod der fikk vi beskjed på øret at en politihundefører var på veg inn med helikopter. Vi ventet til han var hos oss, så fordelte Frode og jeg min opprinnelige teig mellom oss to, da den var ganske så stor. Politihundeføreren sendte vi da i motsatt retning av oss. Når vi nå likevel var såpass langt ned bestemte jeg meg for å dekke bedre denne delen av teigen min. Rett og slett også fordi her var det mye skog og kratt, og små barn kan ha en tendens til å gjemme seg og kanskje legge seg for å sove. Jenta hadde tross alt gått langt sammen med foreldrene, så å tro at hun var veldig langt opp i fjellsida, var vel ikke særlig sannsynlig. Vi gikk der og ropte på jenta og mens minutter fyker av sted rekker man å danne seg bilder i hodet. I tillegg til at tiden var en viktig faktor, så var både vind og relativt kaldt i fjellet. Mørket kommer også ganske tidlig nå på høsten, så her var det bare å gå på med friskt mot. Da vi hadde gått i ytterligere 15 minutter, så jeg Chanko "være" noe så grådig, jobbet mot vinden med strak hals og nesa i sky. Så sprang han avgårde, oppover og over en haug. Borte ble han for vårt syn. Tenke, tenke, tenke... Jeg sa til gutten jeg gikk med at jeg kanskje først trodde det var Frode og folka i naboteigen han slo på, men akkurat i det vi runder over et lite høydedrag, så ser jeg Chanko borte hos noe "rosa". Vi hadde fått beskjed at jenta hadde en rosa parkdress på seg, og mor hadde vist oss både lue og hanskene til jenta. Alt var i rosa. Chanko kommer med melding, i dette tilfelle plagget til jenta som lå ved siden av henne. Jeg tror pulsen var 200, minst! "Det er FUNN!!!", roper vi i kor! Vi springer alt vi kan bort mot jenta, og jeg prøver å zoome inn jenta med øynene for å se om kroppen beveger på seg. Ja, for når Chanko er borte hos jenta for 2.gang, ser jeg at hun beveger seg (jentas familie hadde selv hund, så jeg visste at hun ikke var direkte redd hunder)! Herregud, da kaller jeg opp Frode på radio og melder om positivt funn, og om assistanse. Heldigvis er politihelikopteret i umiddelbar nærhet, og vi får kontakt med dem. Etter å ha pakket inn jenta i det vi hadde av klær og lue, så var det bare å vente. Frode, kom ganske så kjapt, omtrent samtidig som de to i politihelikopteret. Frode hadde med seg en sin tykke Jerven redningsduk, som hun også ble pakke inn i. Så bar dem jenta inn i helikopteret, og fikk fraktet henne ned til sykebil for videre sjekk. Gurimalla, nå var vi de andre hundeførerne kommet til funnstedet, og vi måtte ta et 5 minutt...og jeg hadde helt glemt Chanko oppe i alt sammen! Nå fikk han en god klem, det skal jeg love;).

Vel tilbake til bilene stod folk og hundeførere på rekke og applauderte da Chanko og jeg nærmet oss! Det var rørende!! Gratulasjonene haglet inn, og folk kom bort èn etter èn og gav oss en klem og en klapp på skulderen. I dag fikk vi lønn for alt vi har lagt ned av tid, penger og andre ressurser: VI HADDE GJORDT VÅRT FØRSTE FUNN!

Resten av ettermiddagen/kvelden var det enda flere sms`er som tikket inn og etter at både Dagbladet, VG og Aftenposten hadde tatt intervju av meg per telefon, så var det dags for direktesending på TV2. Jeg har tidligere hørt at folk blir kjent/berømt over natten...Nå skjønner jeg faktisk at det går ann, he, he. Men moro er det, selvsagt.

Det er mange tanker og følelser som svirrer i hodet når man er ute på en slik spesiell aksjon. Likevel så forsøkte jeg å tenke sånn noenlunde klart. Hvor langt klarer en 3 åring å gå? (hun var jo i utgangspunktet trøtt etter en lang gåtur, i følge mor). Har hun falt og skadet seg? Hadde hun falt i et av de mange vann og småtjern og ikke kommet seg opp igjen..? Eller ligger hun bare under et granskjørt og "gjemmer" seg og kanskje sover?

Det som forundrer meg litt er hvor dårlig helikoptere egentlig ser fra lufta. Tre helikoptere var over henne flere ganger uten å få øye på henne, enda hun lå veldig åpent og synlig til... Der ser man hvor viktig det er å søke med hund selv i åpent /avsøkt(?) terreng...

Jeg blir nok ikke ferdig med alle inntrykkene på en god stund. Alt må liksom synke litt. Det gjør noe med deg når man gjør funn av et lite barn. Jeg visste at vi arbeidet litt mot tida også...

Jenta ble funnet ca 18.25, nordvest for Damtjern (omtrent midt mellom Hildeknatten og Veslefjell i Vassfaret). Hun hadde gått ca 450-500 meter fra "sist sett", og gått oppover i terrenget. Parkdress, sokker/sko og underbenklær fant vi ikke, så at hun har gått et stykke uten særlig mye tøy på kroppen, det er sikkert...