9.desember 2012. Det fatale skjer!

Et sant HELVETE!

 

Først av alt må jeg bare beklage den noe sterke tittelen på denne meldingen, men slik føltes det faktisk! Jeg tar det fra begynnelsen av...2.søndag i advent (9.12.2012) var vi en liten gjeng som endelig skulle ta fatt på vår første trening på snø for sesongen. I lange perioder hadde det vært veldig kaldt på Østlandet, og flere treninger var allerede avlyste pga kulden. I vårt lokallag har vi satt - 15 grader som en grense, men selvsagt avhengig av evt vind og luftfuktig osv... Denne søndagen var det -15 -16 grader, tørt, pent og ganske så vindstille. Alt skulle uansett tilsi at det ble en bra dag. Det ble bestemt av vi skulle ha scootersøk på Synstevassbu denne dagen. Det var kun tre hunder som skulle trenes denne dagen, Trym (rottweileren til Thomas, Myer (vår gromgutt) og Mozart (mors lille håpefulle), så vi ventet oss minst to gode økter pr hund denne dagen. I tillegg hadde vi tre figuranter med oss, Erik (vår trofaste figurant i mange år allerede), Sondre (Eriks bror) og Gift (vår fostersønn). Det er vel heller ikke å stikke under en stol at guttene syns det er litt ekstra stas med scooter ;)Første hunden ut var Trym. Dernest Mozart, så Myer til slutt. Alt virket normalt. Alle hundene jobbet fint, og det var kun Myer som var uheldig med vinden, slik at figurant måtte flyttes et par ganger, for at hunden i det hele tatt skulle ha en sjanse til å lokalisere vedkommende. Vi brukte lang tid pr hund, og ca. kl 14.30 var vi ferdige med første økta, og vi bestemte oss for å ta en rask matbit og en liten kaffetår, før vi gikk i gang med økt nummer to. Frode tar tennisballen fra Myer, legger dekken på ham og setter ham i bilen. Myer var utrolig energisk i dag, og jeg husker jeg sa det til Frode at han virket "helt i 110" . Ikke var han sliten etter treningen heller. Vel.. apropo mautpause. Etter ca 5 minutter, så hører vi et par ulinger fra bilen vår - akkurat slik som hunder kan og som minner om ulvehyl. Vi ler litt der vi sitter og jeg husker jeg sier litt høyt: "Men Myer da... Hva er det du driver med? (etterfulgt av litt latter fra oss alle). Jeg tenkte det var en merkelig adferd, da det faktisk aldri har skjedd før, men hvor det ikke hadde vært unaturlig at Trym (Thomas`hund) kunne finne på noe slikt.. Rett etter andre eller tredje uling, så hører vi et hyl! Vi aner ikke hva det var, men da går Frode bort til bilen, åpner bakluka på bilen... Myer ligger livløs inntil burdøra... Frode sier "Myer"... Ingen reaksjon! Da river han opp burdøra, Myer fortsatt livløs, drar ham ut av buret.. Når jeg ser at Frode drar en livsløs Myer ut av bilen, løper jeg bort og bare roper "Hva skjer? Hva skjer?" Frode svarer "vet ikke" og prøver å riste "liv" i ham som en gjør når unger (eller dyr) setter noe fast i halsen. Ingen reaksjon! Som førstehjelpere vi er, ringer vi veterinær (dessverre husker jeg ikke hvem som ble ringt først, hva som ble sagt, osv, men Thomas og Erik stod for ringingen). I lettere panikk ber jeg Sondre hente et liggeunderlag fra scootersleden. Kjapt får vi dette under Myer, og Thomas begynner med hjertekompresjon, mens Frode tar innblåsninger. Raskt bytter jeg med Frode, og det blir til at jeg tar innblåsningene, Thomas fortsetter med kompresjonene... Det går opp for meg hva vi driver med. Husker jeg bare måtte ha en bekreftelse fra veterinær om at en skal puste gjennom nesa på hunden... Vet ikke hvorfor jeg plutselig ble usikker på det? Var vel livredd for å gjøre noe "feil". Jeg snakker til Myer, snakker høyt til ham: "Kom igjen, Myer, kom igjen! Flink gutt, Myer! Kom igjen, Myer! Flink gutt! Mor sin gutt, kom igjen!" Hvor mange ganger jeg sa dette vet jeg ikke, men jeg kjente at panikken etter hvert begynte å eskallere... Men heldigvis greide jeg å holde de værste tårene unna - hadde ikke tid til å tenke på noe annet enn at vi skal prøve å få liv i hunden vår! Frode ber Thomas ringe Norsk Luftambulanse (NLA). Etter litt frem og tilbake med å finne numre og ringing, så skulle helikopteret komme. Hadde vi skulle kjørt bil ville vi vært fremme tidligst innen 1 time, og disse minuttene hadde vi ikke! Tiden er vanskelig å bedømme når en står midt i en krisesituasjon, men tenker at vi ventet ca 10 minutter før vi hørte helikopteret opp dalen. Vi fikk Myer på scootersleden, Thomas og Frode fortsatte med HLR og innblåsninger, og vi la jervenduk over Myer, for å skjerme han fra vinden fra rotorbladene og propellen. Alle som har vært i nærheten av helikopter vet hvordan dette kan føles, og når det er snø blir det mye værre. Jeg beordret ungene på med gule vester, gå ut på veien i hver retning for å stoppe biltrafikk. Da Frode og Myer hadde flydd avgårde kom reaksjonen min! Jeg falt på kne i vegkanten og gråt og gråt og gråt! Det var nærmest et desperat rop... Innerst inne visste jeg vel svaret? Myers liv stod ikke til å redde! Da Frode ringte meg ca 20 minutter senere var vi alle på veg ned til Nes igjen. Jeg spurte Frode "hvordan går det?" hvorpå han svarer "ikke bra". Da spør jeg "er Myer død?" "Ja", får jeg til svar... Hele verden går i grus i det sekund! Erik sitter på med meg. Vi gråter begge to! "Myer er død! Myer er død!", roper jeg flere ganger, husker jeg ble både sint, lei meg, desperat, og jeg tror Erik på et tidspunkt ble litt engstelig for om jeg greide å holde bilen på veien. Selv følte jeg selvsagt at jeg hadde full kontroll.. Vel nede hos Thomas, blir vi møtt av Lars (Erik og Sondres far) som skal hente guttene. Gift blir med dem hjem. Men først må jeg si "farvel" til Gift, og da kaster han seg i armene mine og hulker. Stakkars, stakkars, gutt! Jeg hadde jo nesten "glemt" ham opp i alt kaoset! Han som var så glad i Myer og vise versa. Jeg spurte om Thomas ville kjøre min bil til Ål for å hente Frode og Myer. Det ville han selvsagt, og da var det vare å kjøre de værste kilometerne ever! Husker nesten ikke noe av bilturen, og gudskjelov er Thomas en rolig og sindig mann, selvsagt sterkt preget han også, men likevel noe mer balansert enn det jeg var på det tidspunktet. Vel fremme ser vi lys i lokalene, og Thomas går til døra for å spørre om Frode og Myer var her.. Veterinæren nikket og viste oss inn på undersøkelsesrommet...Der på bordet.. Verdens vakreste lille rottweilergutt! Verdens vakreste Myer lå bare der! Helt stille og livløs! Jeg kastet meg over den livløse kroppen, gråt i pelsen hans, kysset ham på snuten flere ganger og sa stille noe som "Myer, det var ikke dette som skulle skje! Det var ikke slik det skulle ende! Myer da, mor sin gutt! Du skal ikke ligge her!" Herregud som jeg gråt og hylte. Der på bordet lå verdens fineste gutt, verdens fineste rottweiler, den beste av dem alle, den godeste, gladeste gutten... !!! De snille vakre øynene skulle aldri "prate" til meg mer, den alltid logrende halen skulle aldri logre mer igjen...Er det mulig? En frisk og energisk hund som vår Myer, skulle ikke bare plutselig si farvel på denne måten! Hardt og brutalt!Vi bar Myer ut a Multivanen. I buret sitt som han har ligget i etter at han flyttet ned fra etasjen over (etter Chankos bortgang for snart halvannet år siden). Kilometerne hjem var lange. Frode var i sorg. Jeg i sorg. Vi kjørte innom Erik og Sondre for å hente Gift. Alle var i sjokk! Alle var jo så glad i Myer. Og alle vet jo hvor mye tid og arbeid Frode hadde lagt i denne hunden, og hvor mye han faktisk hadde oppnådd på sine godt og vel 5 år. Mozart fikk "hilse" på Myer når vi kom hjem. Først gikk han rett bort til buret, og når vi åpnet burdøra snuste han litt mer på Myer, men når han ikke fikk noen forventet respons (f.eks en lav knurring el.l), så rygget han unna.. Myer var anderledes...Hvorfor ingen reaksjon? Hvorfor ligger han bare der?Myer lå i bilen til morgenen etter. Mozart fikk lov å gå bort til ham da, men idet Mozart nærmer seg buret, så rygger han plutselig raskt tilbake, og siden viste han ikke lenger interesse... Det som lå der var ikke lenger Myer..Myer ble kjørt til Oslo mandag morgen og levert på obduksjonshallen der. Det var rett og slett PERVERST å levere han fra oss! Aldri, aldri, aldri mer...skulle vi få se grombassen vår igjen - i våre liv! Men Myer dør ALDRI! Han er med oss i alt vi foretar oss - alt vi gjør og hvor vi enn er henne! Myer er den største og blankeste stjernen på himmelen. Ingen hund kan noensinne erstatte det Myer var. Hans trygghet, tålmodig (med alle), hans selvsikkert, hans snillhet, hans vesen, hans tilstedeværelse.. Du ble glad i Myer og Myer ble glad i alle! Det var flere ganger jeg tenkte og sa høyt at "Myer, nå går halen din ut av ledd snart" (*smiler) Den logret, logret og logret! Til og med i søvne logret Myer. Han var den beste hunden vi kunne drømt om. Den beste oppdrageren Mozart noensinne kunne hatt! Myer var STOREBROR i ordets rette forstand, passet på Mozart, beskyttet ham, oppdro ham, lekte med han og fortalte ham hva som var rett og galt! Myer hadde en ro over seg, som fikk både mennesker og dyr til å føle seg avlsappet og vel. Bare et par helger i forveien hadde vi vært i Stabekk hos min mor, hvor også min gamle mormor var på besøk. Myer satt ved henne i timesvis, nettopp fordi hun satt med hånden på ham hele tiden. Når hun stoppet opp med kløingen, vred han nakken bakover, så på henne med typiske vakre Myer-øyne, som om han spurte "du skal vel ikke stoppe nå?" Hele blikket hans sa oss så mye. Stjernen vår.Myer - du var den hunden alle burde hatt - du var den som lærte oss mest - du hadde ikke bare et vakkert ytre, din sjel var enda vakrere - du var for oss Hunden med stor h - du var vår venn, vårt "barn", en vi stolte på i ett og alt - du var dyktig i ditt virke som redningshund - men viktigst:- du var ALT vi kunne drømme om!Savnet etter deg er større enn herfra til evigheten. Vi vet at ingen tårer eller andre bønner vil få deg tilbake til oss, men du skal vite at hver tanke og hver tåre fyller snart et stort hav - et hav av kjærlighet til deg. Èn dag ses vi igjen, kjære Myer. Da skal vi igjen leke sammen, du och jag, Myer. Du och jag.Sov søtt - far og mors skatt.Hilsen mamsen.